Få tilsendt nyheter
Kontakt oss
Påmelding

Svanesang over Edlandsvatnet

Skrevet av: Ellen Rosenløw Uhl, publisert 05.05.2016

SVANESANG OVER EDLANDSVATNET

Det er tirsdag. Klokka nærmer seg 19.30. Jeg trekker ut skuffen der kornotene ligger. Ålgård kirkekor står det på den svarte permen. Ved siden av en logo med to fugler sittende på hver sin gren vendt mot hverandre i munter passiar. Over de to sangfuglene våker duen,-den Hellige Ånd med et kors i nebbet. Jeg tenker med ett at denne logoen rommer mye av det å synge i et kor.

Men nå synger det altså på siste vers. Bokstavelig talt.
Minner fra et langt korliv flimrer foran øynene mine. En rad av ulike, unike, underlige og vidunderlige korsangere trer fram. Noen var et flyktig bekjentskap, noen var innom en periode og noen har jeg delt et helt korliv med. Dyktige og inspirerende dirigenter som ble gode veivisere inn i musikken. Alle disse korøyeblikkene..Julekonserter med tente lys, barnekor, ungdomskor og Gjesdalkor. Store øyeblikk med innvielse av Stavangers nye konserthus med over 200 sangere og orkester. Kirkesangfester med kor fra det lyse nord under ledelse av dyktige gjestedirigenter. Magiske øyeblikk der du står midt i et veldig korverk omgitt av et velklingende kor, lysende solister og gudbenådede musikere og kjenner på en fullkommen lykke over at alt bare stemmer. Musikken lever sitt eget liv og du løftes fram på en bølge av vellyd. Et snev av overjordisk katedralklang under Santa Maria Maggiores gullforgylte tak i Roma. Trøtte morgentimer på galleriet i Ålgård gamle kirke. Såre stemmer, fisherman og litt kremting.
Tilhørerne har vært mange. Alt fra den harde kjerne av menighetens ”utskremte” kjernetropper til innsatte i Åna kretsfengsel. Men musikken og Guds godhet er universell. Uansett tid, sted og tilhørere, omkvedet var alltid det samme: Tjen Herren med glede, kom fram for hans åsyn med jubel.
Og ikke vet jeg, kanskje var det noen som fikk besøk av en due med et kors i nebbet når de satt i kirken en søndags formiddag eller i et fellesrom på Åna kretsfengsel?

Jeg kommer inn i kirken. De mest punktlige sitter der allerede. Alle hilses varmt velkommen. Her teller hver stemme. En korøvelse er som selve livet. Noen ganger går det trått, vi øver i motbakke,-men se så går det framover likevel. Noe er så vanskelig at vi er nær ved å gi det opp. Noen noter har en stemmeføring som er helt uforståelig, men med en tekst som har vært i berøring av noe større. Og så står vi der da og synger om dette livet. Noen ganger er det med en boblende glede i brystet, noen ganger med en skjelvende stemme og noen ganger med gråten i halsen. Noen ganger er det både hest, falskt og faktisk ganske stygt, men vi gir ikke opp, for plutselig sitter det og de skjønneste akkorder trylles ut i kirkerommet og vi fornemmer at Gud selv smiler til vår lille trupp rundt pianoet.

Dirigenten sitter på pianokrakken. Nå er det oppvarming Mi, me, ma mo,mu… Viva del sol
Takk Gud for denne tålmodige rasen som kalles dirigenter (I alle fall de vi kjenner) som greier å trenge gjennom lydmuren av kaklende korsangere som bare MÅ oppdatere hverandre om den siste ukas gjøren og laden, eller som må vente i lakonisk ro på to, tre korsangere som febrilsk blar gjennom ”notearkivene” i de flyssete Rema 1000 posene sine på jakt etter den aktuelle kornoten… Men den som leter, den finner. Og så kan vi begynne. Ikke alt låter like fint, men innsatsen er den ingenting å si på. Den ene kornoten etter den andre fortæres. Her er det både Bach og Beatles, folketoner, gospel, åndelige viser, jazz og latinamerikanske rytmer i skjønn forening. Og med ett mens du sitter der og synger, får du frysninger og hårene reiser seg. En vakker melodi med en lysende tekststrofe fant plutselig veien til din sjels mest bortgjemte landskap.
Så er det pause. Kaffen er satt på og hvis vi er heldige, venter noen tørre kjeks. Det hender at noen i sin godhet har tatt med seg en kake, og da stiger den gode stemningen ytterligere noen hakk. Vi ler og fjoller litt. Noen kommer med noen praktiske opplysninger.
Pausen er over. Kaffekoppene samle s inn.
Ny terping. Plutselig bølger sangen med fornyet kraft og friskhet. Ingenting er vel som et oppsunget kor! Alle hverdagens bekymringer er som blåst vekk for en stakket stund. Noen rastløse sjeler begynner å se på klokka. Det har vært en lang dag. Den siste noten for denne kvelden er avsunget. Vi vandrer ut igjen i Ålgårdsnatta. Vel til mote og lette til sinns. Korsang forebygger demens, sier forskerne. Ser man det. Ikke rart jeg føler meg så opplagt i topplokket i det jeg går ut gjennom kirkedøra.

Men hvor lenge var Adam i paradis?
Å synge for et sorgfullt sinn, er som å kaste kappen en vinterdag, står det i Skriften.

Kappene er nå levert inn.
Kornotene er samlet inn igjen til arkivet.
De svarte permene med de muntre sangfuglene er det vel ingen som har bruk for lenger.
Det var en gang et kor.
Ålgård kirkekor

OKDenne siden benytter cookies
Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å bedre din brukeropplevelse. Ved å fortsette å bruke vårt nettsted samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler . Detaljer